Gratulerer med overstått, Ivar Aasen!

Ved tampen til helgekos

Ah, endelig fredag! Det er så digg å stå ved helgas dørstokk! Eller vent litt, åssen var det der igjen; mandag tirsdag, torsdag, fredag – skulle det ikke være en ekstra dag inni der et sted? Syns de så litt rart på meg da jeg ønska god helg på jobben... mandag, tirsdag... lørdag og søndag kommer jo til slutt, det husker jeg, da er det pitsa og så har oldemor bursdag, for hun ble født på søndag, det husker jeg; husker ikke årstallet da, men eh – hva gjør jeg her egentlig? Skulle ikke jeg gå og legge meg? Jeg skal jo på jobb i morra, må få meg litt søvn; en ny uke, nye muligheter! Er litt godt å komme seg tilbake i rutinen også...

Frustrasjon

Herregud, her sitter jeg og ser finale for menn i Wimbledon, en skotte mot en serber, i utgangspunktet det enkleste valget i verden - sport er jo som kjent de nasjonale fordommers høytid - men hvem faen skal jeg heie på? Skotten er en sutrete unge som tramper i bakken og skylder på skoene når noe går galt, mens serberen er en klippe av stil og målrettethet - det passer ikke inn i mitt mønster av generaliseringer jo; vennligst te dere som historien og anekdotene beskriver dere, mine herrer; serbere er obsternasige slubberter som sporer verdenskriger og borgerkriger og sprer ugagn når de ikke bare er uvirksomme, og selv om skotter kanskje ikke er høygermanere de heller så tilhører de da en dannet gren av menneskets utvikling! Men serberen har bodd to år i München, og Storbritannia er jo blitt finansverdenens borg de siste tiår - jeg har ingen klare linjer å rette meg etter, og kan ikke lenger søke tilflukt i enkle kategorier; jeg er tvunget til å tenke selv! Dagen er ødelagt! Lenge leve Serbia!

Sommertilbud

Hei, jeg heter Gud, og jeg er daglig leder her i Paradis. Nå har vi sommertilbud for alle våre kunder, og hvis du bare følger åtte bud får du syndsforlatelse for de to resterende med på kjøpet – og det beste er at du kan velge og vrake blant budene, så lenge du er konsekvent! Piss på din mor og far mens du elsker din nabo, eller drep en tilfeldig forbipasserende og avstå fra horeri; mulighetene er endeløse, akkurat som min kjærlighet! Tilbudet varer fram til 9. september – vi ses i Edens hage!

Frokost

Marche Funèbre

Ja, da gjenstår det vel bare å takke for seg da, Oslo; du er herved offisielt blitt redusert til en rap fra din egen gane, og det har ingen hensikt for deg å klamre deg til noen slags forestillinger om å noensinne komme dit hen hvor du faktisk kan bevege deg rundt med din egen stil i dine egne gater, utover den glassmaska som nå har fått sin endelige smeltesøm der nede i vannkanten hvorfra ingen kultur igjen skal få skylle innover byens øvre bredder. Fram med gravølet, de svarte båndene, og de gamle platene med Chopins sonater; brødre og søstre, vi har en ny ting å sørge over – enda en spiker har blitt slått i den sunne fornuftens kiste, og med det setter vi over til drømmen.

Om å finne seg sjøl

Ikke snakk til meg om India! Goa og all den der forvokste åndeligheten kan du få ha for deg selv! Genmanipulert hellighet og kunstgjødsel for tankene; det fins mer mellom himmel og jord, ja, og det fins mer mellom meg og Asia også – hadde det nå bare vært en flytur som skulle til før lyset fikk skinne i all sin glans så ville jo alt vært vel, men hvis vi nå skal se litt realistisk (ja, man kan faktisk se realistisk på sjela) på saken så er ikke nirvana en suvenir som blir delt ut ved endt toukers opphold, til odel og eie å ha stående på peishylla så man resten av livet kan jalle rundt på det destruktive markedet og la resten av verden seile, alltid med dette esset i ermet: jeg har vært i India jeg, så er jeg ikke frelst nå så får det heller bare være. Makan! Hvis du måtte så langt vekk fra skogene og havet for å finne et fnugg av deg selv så var du kanskje ikke noe særlig å leite etter til å begynne med – var jeg deg ville jeg bedt om pengene tilbake. Om ikke jeg leiter etter meg sjøl? Pøh, jeg har finni meg sjøl – det jeg gjør er å utforske grensene der jeg møter verden; jeg prøver å finne ut hva det innebærer å være meg selv. Men hvem jeg egentlig er? Rart spørsmål – vi er alle alle alltid.

Nekrolog

For en liflig duft av en gave, for et herlig krydder til middagsmaten! Det er mandag, og jeg leser at Margaret Thatcher er død; endelig – det er som at en byrde ble løfta fra jordas skuldre, som om alt allerede ble lettere nå uten henne, som om et helt kor av små sandkorn ler under føttene mine! Ingen rettferdighet i hennes lange levealder, annet enn at hun kanskje fikk lide lenge nok til å se hva hun hadde gjort; selv gammel og senil kan hun kanskje ha hatt et øyeblikk der et lite krystallklart nevron fortalte henne hvilken katastrofe hun var for økonomien – uten å bli altfor skadefro skal det sies at det gjør godt å forestille seg samvittigheten hennes skrumpe inn som en liten rosin og legge seg som et svart skår i hjertet hennes. Det er mye å håpe på, jeg veit det, men allikevel: når mye av det som Europa sliter med nå ville vært unngått uten henne får man ikke akkurat blodpropp av sympati når sånt kommer på bordet. I kveld skal jeg skåle for framtida, og for at døden har vært og rydda litt i skapet.

Først

Hviske, tiske, tafse litt på internett; stryke fjerne øyne med intensjoner og mer eller mindre gode ord; innsmigre seg på sin egen evne til å fyke ut, rote det til, kaste kappe etter kappe som en desperat kåt dansende blotter, usikker på om man har en kropp eller om den i så fall kan være naken; skrelle løken i stedet for å nappe den, se på skumringen når man er for trøtt til å våkne med sola, komme seg avsted og si: sånn –